Bergen den stille by.

 

Bergen den stille by. Jeg smyger meg fra hjem til jobb gjennom byen med en usynlig badering under armene for å holde svømmende coronister utenfor smittevidde. Møter en måke på fisketorget og tre fotograferende turister foran Bryggen. På atelieret ligger en hamstret knekkebrødpakke og en brunost klar til lunsj. Finner frem en tegning av Bryggen fra gode sommertider, man kan såvidt skimte solflekkete mennesker uten bekymringer som hiver i seg pils og vin som om den normale verden står til påske. Nå er ingenting normalt, men vi skal ta vare på hverandre og baderingene og til og med måken skal få en knekkebrødsmule når jeg svømmer hjem utpå kveldingen.

Bergen den stille by. Grå og kjølig i vindkastene og lydløs nå som trekkspillfyren på Lidohjørnet sitter bak tynne vegger på en luguber campingplass utenfor byen og venter på mulighet for å snike seg gjennom Europa i en hvit minibuss full av doruller og joikakaker. På vei over Torgallmenningen møter jeg et menneske her og en katt der, resten av folka står inne på apoteket og smitter hverandre, det er nå prisen for en paraceteske. På fisketorget har måkene begynt å samle seg, de skal ta over byen, de planlegger kupp mens hele bystyret sitter i karantene. Jeg vedder på at måken til høyre blir byrådsleder innen 14 dager.

Bergen den stille by, den ensomme by, byen uten bevegelse, byen med de tomme gatene og butikkene. Mitt hjerte blør. Bergen er min by, selv om jeg er født på Hamar og har en lett talefeil når jeg spaserer i Fjellveien og klemmer på folk. Klemte. Nå kliner vi oss inntil berget eller langs gjerdet mot byen og hilser med et lite lukket smil for å ikke slippe ut coronister som vi kanskje har fått fra en klem for noen dager siden. Den gangen det var lov å slenge seg rundt halsen på en kjær venn, den gangen jeg gikk på kunstutstillinger og Voksne Herrer og tegnet musikere. Og nå går jeg her alene i Fjellveien med mental meterstokk og termos og en Paracet, mens Hystad og Gjersvik spiller i hver sin stue et sted der inne i verden.

Bergen den stille by. Jeg siger forbi Grieghallen som ligger der med brukket rygg uten mulighet for hasteoperasjon. Stjernenelysene er dempet, setene er uten rumper, og gud som jeg gleder meg til å sitte der igjen, reise meg, klappe og kjenne den elektriske bølgen av lyd, kulisser, kostymer og Edward Gardner som bukker og bukker og håndhilser på alle. Jeg har hentet frem tegningene fra operaen «Peter Grimes», en fantastisk forestilling som fikk engelske kritikere til å gå opp i fistel og blyanten min til å nesten ta fyr. Og gud som jeg gleder meg til neste opera, til neste konsert, til neste utstilling, til neste gang avisene kjenner sin besøkelsestid og skriver om kulturbyen Bergen som brenner av kreativitet og kvalitet og alle som håndhilser på alle.

 

 

 Bergen, byen med hjertet i hvilepuls og 2 mennesker på Torgalmenningen. Samtidig. Vi er veldig klar over hverandre, vi sliter enormt for å holde avstand, vi har magnet i kroppen som drar oss nærmere og nærmere hverandre, vi er sidegående krabber uten hjerne med økende kontaktbehov i en smittende dans som kan ende med 3 ukers karantene og tom knekkebrødpakke. Vi stepper til side i siste øyeblikk og stirrer stivt på Sjøfartsmonumentet mens pulsen gir godt utslag på fitbiten. Jeg må visst øve på sidesteppingen og raske manøvreringer, kanskje det neste blir audition på Carte Blanche? Her er sidestepping fra «The Art of Football» av Jo Strømgren. Fra den gangen vi fikk lov å kjøre til Oseana Kultursenter uten annen grunn enn nytelse.

 

 

 

Bergen den stille stengte byen med det store hjertet. Bergen med de store menneskene, mange på sokkel med måke på hodet og rennemerker nedover frakken. Det er kanskje derfor så mange kvinner ikke gidder å stå sånn år etter år, vi vil kle oss i rødt og fjær og gå ut og redde verden mens måkene sirkler over sokkelmennene for å skite en fulltreffer. Utenfor DNS er Ibsen et stripete eksempel på fuglenes evne til blink. Inne på DNS er plysjstolene i dvale og den nye teatersjefen vandrer sikkert rundt i tomme korridorer mens han planlegger veien tilbake til normale stolfylte tider, med full servering av bobler og  alle i arbeid. Jeg har funnet frem tegninger fra et stykke han sikkert ikke har sett, men kanskje burde sette opp igjen? Kalenderpikene var et fyrverkeri av en forestilling med rødt og fjær og  ikke en sokkel eller måke i sikte. Her er Stautland og Skumsvoll i farta.


Eldre innlegg Nyere innlegg